Ny bok om solidaritet

De palestinske stemmene av i dag er levende tilstede i Med håpet som våpen. Sammen med beretningene fra norske solidaritetsarbeidere, er boken et omfattende dokument på et folk som er blitt ofret på det internasjonale politiske alteret, men som i sin fortvilte tilværelse både ønsker og kjemper for å leve sine liv i verdighet, som vanlige mennesker.
I høst kan norske solidaritetsarbeidere markere 40 års virksomhet overfor palestinerne i Midt-Østen. Denne boken på nesten 300 sider viser i intervjuer, essays, dikt, sanger, historisk tilbakeblikk, en rekke fotografier, plakater og kunstverk, de intense fortellingene fra et folk som har håpet som sitt sentrale våpen.
Boken startet med en markering av at helsearbeidere i Tromsø lagde en utstilling om sitt 30-årige engasjement overfor palestinere med en utstilling i tekst og bilder. Vi har tatt prosjektet videre og laget en omfattende dokumentasjon på palestinernes liv i nåtid og med en rekke beretninger fra tidligere tider, samt en historisk gjennomgang.
Men denne boken inneholder mer enn det vi har lest til nå. Her får vi også høre fra palestinerne selv, vi blir kjent med dem i deres eget miljø – som flyktninger, som arbeidere, som kunstnere. Vi presenterer historier du ikke vil finne andre steder og vi presenterer et unikt bildestoff som gjør boken til et unikt prosjekt.
Forfatterne som er med er følgende: Tale Næss, Lene E. Westerås, Jens Harald Eilertsen, Peder Martin Lysestøl, Faiha Abdulhadi, Tayseer Barakat, Elisabet Sausjord, Mads Gilbert, Hans Husum, Sissel Henriksen, Kristin Øren, Ingebjørg Lundevall, Anna Mørseth, Borghild Kirkebak, Kirsti Henriksen, Silje Ryvold, Hege Bae Nyholt, Arne Apold, Steffen Rostock Svendsen, Ragnar Olsen, Nina Tvedten, Sissel Skipperud og Ingebjørg Kvarekvål.
http://www.palestinakomiteen.no/bfilm-mainmenu-190/71-b/1476-palkom-40-ar-jubileumsbok-med-hapet-som-vapen

Deltakelse på seminar under Almedalsveckan

http://www.vardforbundet.se/templates/VFArticlePage4.aspx?id=26155

Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Transnasjonale liv, 2

Et stadig økende antall mennesker flytter over landegrenser, både midlertidig og varig. Økt internasjonal handel, internasjonalisering av utdanningssystemet samt turisme over landegrensene, gir flere mennesker muligheter og behov for opphold i utlandet. Dette medfører at vi kan erverve oss relasjoner og nettverk i andre land enn der vi er født og oppvokst. Transnasjonale ekteskap er en annen økende trend. Ifølge SSB er hvert fjerde ekteskap som inngås i Norge der en av partene er bosatt i Norge, transnasjonalt, og dette antallet er økende. Andre årsaker til migrasjon er fattigdom og/eller og konflikter som igjen sender millioner av mennesker på flukt eller på leting etter et bedre liv for seg selv og sin familie.

Forleden dag oppstod en uformell samtale rundt pausebordet på jobben om temaene identitet og tilknytning. Gruppen bestod av fire kvinner (del av majoritetsgruppe på arbeidsplassen i mange sammenhenger), en ”usynlig” innvandrer med flyktningbakgrunn, en ”synlig” innvandrer fra Midt-Østen med flyktningbakgrunn, en mørk innvandrer gift med en etnisk nordmann og meg selv som er etnisk norsk, men ingen blond skandinav, gift med en mann fra Midt-Østen og med mer enn 12 års botid i dette området. Vi har alle en fysisk og sosial tilknytning til et annet sted. For 3 av oss er dette et sted vi er født og oppvokst, for meg selv et sted hvor jeg har hatt store deler av mitt voksenliv.

Kvinnene med innvandrerbakgrunn blir ofte spurt om hvor de egentlig kommer fra, det kan se ut som om mennesker har et behov for å kategorisere sine bekjente ut ifra opphavssted. Dette spørsmålet oppleves i økende grad som irrelevant jo lengre tid man har bodd og levd i Norge. Dette ut ifra at man har en stadig tettere tilknytning til sitt nåværende bosted, og man føler seg minst like hjemme her. Ved besøk i opprinnelseslandet opplever man stadig situasjoner der man blir konfrontert med sin annerledeshet, og man vil savne ting fra Norge på samme måte som man kan savne ting fra opprinnelseslandet når man er i Norge. Er man vitne til kritikk av skandinaviske kvinner i utlandet, føler man seg krenket selv og prøver å korrigere andres oppfatninger.

Avhengig av hvordan man blir akseptert og inkludert i Norge vil ulike tilknytninger kunne oppleves som et tap og man er verken eller, eller en styrke og man er både og. I gruppen rundt pausebordet oppfatter vi oss som del av den siste kategorien og vi mener at dette har medført at vi har utviklet en større grad av toleranse og vi opplever oss som ”bedre mennesker” enn før. I motsatt fall er det en fare for at man vil oppleve seg som marginalisert og ”out of place” begge steder, noe som for innvandreres del kan utvikle en følelse av at Norge eller ”vesten” er ens fiende og således bidra til utvikling av parallelle og atskilte samfunn.

Selv fikk jeg ofte kommentert at det var vel godt ”å komme hjem” etter at familien flyttet til Norge etter mine 12 år i Midt-Østen. Betyr det at jeg ikke var hjemme da jeg bodde i Midt-Østen, der barna våre ble født og vokste opp? Selv følte jeg meg ikke helt hjemme umiddelbart etter tilbakekomsten, jeg var nok i en slags liminalfase ettersom jeg var atskilt fra min nære fortid og trengte tid til å reintegrere meg i rollen som norsk kvinne. Nå har det jo vist seg at jeg ikke ble den samme som jeg var før, og denne erfaringen har tilført en ny dimensjon til min identitet. Tilknytningen til Midt-Østen er fortsatt sterk, og jeg mener at måten jeg ble inkludert i lokalsamfunnet der har hatt stor betydning for dette.

Vår konklusjon var at våre erfaringer har endret egne forutsetninger for utvikling av fellesskap, solidaritet og lojalitet, både innenfor og på tvers av nasjonale og sosiale grenser.

Øyvind Fuglerud har redigert en bok med tittelen ”Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”. Allerede i tittelen blir transnasjonalitet avgrenset til noe som gjelder ”de andre”, dvs. innvandrerne. Som det ble nevnt i minst en anmeldelse, kunne det i intervjumaterialet med fordel vært inkludert noen etniske nordmenn som også lever transnasjonale liv, det kunne i beste fall bidra til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere.

Dette føyer seg imidlertid godt inn i den rådende diskursen om det flerkulturelle Norge. Den dreier seg hovedsakelig om innvandreres tilpasning, eller mangel på sådan, til norsk kultur. Det er ikke så åpenbart at også ”den norske kulturen” er endret som følge av at mange nordmenn lever transnasjonale liv på grunn av jobb og/eller familierelasjoner. Dersom vi får øynene opp for dette, vil det kunne gi nyttige innspill i debatten om kompleksiteten i det nye Norge.

Sightseeing i Gaza

Etter to uker i Gaza bestemte Arve og undertegnede seg for å leie bil for å se på forholdene etter ødeleggelsene i nord. Kjørte gjennom Sheikh Radwan og opp til Beit Lahia, Jabalia for deretter å returnere via innfartsveien fra Erez til Gaza. En hel del ødeleggelser i Sheikh Radwan, både bolighus, forsamlingshus og drivhus. Til og med en gravplass var rammet. Noen hadde satt opp skur av ”overlevende” murstein og bølgeblikk/tepper for å skaffe ly mot kveldskulden i januar.

Det var en del andre delegasjoner med menn i dress og finere biler som også var rundt og kikket. Snakket med noen mennesker som uttrykte at de ikke likte å være utstillingsfigurer i sin elendighet, flere hadde ikke hatt muligheten til verken dusj eller skifte av klær på flere uker.
Et høyhus var totalt ødelagt og man kunne se personlige eiendeler klemt inn blant sprengte betonggulv og sammenrast murstein. Det ble fortalt om flere drepte ved dette angrepet.

I Beit Lahia var imidlertid ødeleggelsene mer omfattende, i Abed Rabbo området stod jeg på en plass og såg kun sammenraste bygninger så langt øyet kunne se. Helt uvirkelig følelse, som et jordskjelv og en tornado samtidig. Men dette var ingen naturkatastrofe. Her hadde mennesker brukt sin teknologi til å drepe og ødelegge. Noen steder ble det jobbet med å jevne områder for å forberede oppsetting av telt for midlertidig husrom. Andre steder var det kommet opp noen telt, men langt fra nok til å dekke behovet. Og oppriktig talt så dekker vel ikke disse teltene folks behov heller. Mine tanker gikk umiddelbart til bilder jeg tidligere hadde sett fra fordrivelsen i 1948, mer enn 60 år siden og tilbake til utgangspunktet, men med enda mindre håp for en snarlig løsning. Jeg kom i prat med en kvinne som satt ved siden av sitt sammenraste hus sammen med resten av familien. Hun hadde opplevd de mange krigene og angrepene, men sa at avslutningen på 2008 og de første 18 dagene i 2009 var det verste hun hadde gjennomlevd.

Vi dro så videre til Zaitoon og til området hvor 29 familiemedlemmer fra familien al Samoni ble drept. Et telt var satt opp med bilde av de drepte. Det var nesten ikke til å holde ut. Ved siden av låg en kyllingfarm som også var blitt fullstendig utradert. Stanken fra de drepte kyllingene som låg fastklemt mellom ruinene, rev i nesen. En enslig kylling spaserte rundt omkring. Opplevelsen er umulig å formidle, det er ikke lagd ord ennå for å beskrive det som har skjedd.

Musikerdrøm i ruiner?

Det er ikke bare bolighus, politistasjoner, skoler, fabrikker og fjøs som er bombet i ruiner. Den eneste musikkskolen i Gaza, som lå i kulturhuset til PRCS - vegg i vegg med Al Quds sykehus, ble også bombet flere ganger og fullstendig ødelagt. De hadde vært i virksomhet i kun 3 måneder da alt ble ødelagt. Skolen hadde 31 talentfulle elever, og musikklæreren Ibrahim Najjar kunne fortelle at de hadde holdt en vellykket konsert den 23. desember. Det hadde vært lagt ned utrolig mye arbeid i etableringen av denne skolen, men til tross for tristheten viste han et stort pågangsmot med tanke på å bygge opp skolen igjen. Hans drivkraft var elevenes musikkglede og deres iver etter å bli gode utøvere.

I første etg. var det tidligere et flott teater. Sist jeg var der var sammen med dr. Fathi da han stolt viste meg rundt. Det var ikke fritt for at jeg ble litt emosjonell ved tanken. Så mye har forandret seg siden.Nå hadde de imidlertid begynt å pusse opp lokaler i samme bygg som ambulansetjenesten holder til for at musikkskolen igjen skulle bli i stand til å tilby opplæring til sine elever. Men alle instrumentene, inklusiv et flott piano, var ødelagt. Med besluttsomhet og pågangsmot vil de helt sikkert lykkes med å få skolen på bena igjen.

What does Gaza need?

The pressure on Israel is to open the border so people can have access to medical treatment, food and supplies as it was before the closure in June 2007. International aid organisations are asking for easier access to the area in order to work more efficiently. But this does not solve the problems for people in Gaza, it will just hinder the gravest consequences of the occupation.

It is about time that Gaza and the rest of the occupied territories get the international support that is needed in order to fullfill its rights according to international law and the relevant UN resolutions . The people are tired from receiving aid, they want selfdetermination, and like other people they want to have access to education and work in order to support themselves. They are tired from the internal fighting, and the longer this separation will last, the more distant the politics of occupation will be. Regular people have to fight for the next meal, and to have a full container of cooking gas is what makes people happy today. Whom is benefitting from such a development?

Å leve eller å overleve

Selv om folk flest overlever, kan man knapt kalle det å leve. Men kreativiteten er stor, her kan man koke suppe på spiker for å si det sånn. Tunellene til Egypt sørger for de mest nødvendige dagligvarene; hadde det ikke vært så, ville det ha manglet matvarer, sjampo, vaskepulver og bleier etc. Men tunellene sørger også for å forsyne området med diesel og bensin, sigaretter, sminke, mopeder og frossent kjøtt. Det sies at de til og med har slept levende kyr og sauer gjennom for å slaktes under Eid el Adha (offerfesten).

Ettersom vanlig kokegass mangler, har man måttet ta i bruk mer gammeldags og farligere kokeredskap for å lage mat, se bildet. Dette har medført et økt antall brannskader på sykehusene, og det er særlig kvinner og små barn som rammes.

Stengningen har ført til at prisene har steget enormt, bankene mangler likviditet, noe som fører til at folk som har arbeid heller ikke får utbetalt hele lønnen sin. Det er forbudt å overføre penger fra utlandet til Gaza. All lokal industri ødelagt, og andelen personer uten arbeidsinntekt har aldri vært høyere. Terres des Homme, eller Ard el Insan på lokalspråket, rapporterer om et økende antall barn og unge med under- og feilernæring, samt alvorligere grad av anemi blant gravide. Folk hjelper hverandre så langt de makter, men konsekvensene av stengningen blir mer og mer dramatiske for hver dag som går.

Fortsatt får Gaza ikke inn vindusglass, noe som forhindrer reparasjon av alle de vinduene som ble ødelagt under bombingen. Bygningsmaterialer kommer heller ikke inn, så gjenoppbyggingen av Gaza vil forbli en drøm i det fjerne. Selv om noen hjelpesendinger kommer inn i Gaza, er behovene så store at det langt fra dekker de behovene som er. Og folk er lei av hjelpesendinger og almisser, de vil ha frihet og mulighet til selv å sørge for seg og sine.

Israels "forsvarskrig" mot de okkuperte

Israel har holdt grensene til Gaza stengt siden juni 2007 og det har ført til en katastrofal forverring av den økonomiske og humanitære situasjonen. 1,5 millioner mennesker er nektet grunnleggende rettigheter, inkludert bevegelsesfrihet, rett til arbeid, helse og utdanning.
I mer enn to år har det vært full stopp i import av bygningsmaterialer gjennom Israel, noe som har medført at all byggevirksomhet har stoppet. Siden 10. desember 2008 har Israel hatt et omtrent totalt forbud mot import av drivstoff. Minst 10 % av befolkningen mangler strømforsyning, mens resten har store begrensninger i forsyningen. Denne styrte politikken hadde utarmet Gaza, som var på grensen til sammenbrudd da det israelske angrepet satte inn den 27. desember i fjor.

Israelske myndigheter har hele tiden forklart angrepet med behovet for å forsvare seg mot de stadige rakettangrepene fra Gaza mot Israel. FN’s spesialrapportør for menneskerettigheter i de palestinske områdene, Richard Falch, viser imidlertid i sin rapport, datert 17. mars, at tallet på angrep mot Israel fra Gaza i perioden med våpenhvile (19.juni-4.nov. 2008) gikk sterkt tilbake. Før våpenhvilen var det et gjennomsnitt på ca 200 raketter per måned, mens det i våpenhvileperioden på 4,5 måneder totalt var 11 raketter mot Israel.

Den 4.november fikk imidlertid Israel satt en effektiv stopper for våpenhvilen ved å drepe minst seks Hamas-aktivister gjennom et godt planlagt luftangrep. Israel visste da selvsagt hva som ville skje i etterkant, og som forventet ble raketter igjen skutt ut fra Gaza.

Den kortvarige våpenhvilen var altså forbausende effektiv når det gjaldt å redusere både angrep og tap på begge sider. Richard Falch sier også at den palestinske siden med få unntak, overholdt våpenhvilen, mens Israel unnlot å oppfylle kravet om å heve blokaden av Gaza. Israel utførte i stedet målrettede henrettelser og voldelige og ulovlige provokasjoner, mest betydelig ved luftangrepet den 4. november 2008.

Israel har, gjennom skiftende tider, vist at de ikke ser sammenhengen mellom egen sikkerhet og palestinernes rett til selvbestemmelse. En varig fred må sikre palestinerne samme rett som israelere har til fri bevegelse, utdanning og arbeid, og til å velge sine egne representanter i frie og demokratiske valg. Det internasjonale samfunnet må respektere palestinernes valg på samme måte som de respekterer israelernes valg, uavhengig av om de liker valgresultatet eller ikke. Israel må respektere internasjonal lov og oppfylle FN-resulosjonene knyttet til palestinakonflikten.

Selv har jeg liten tro på at Israel vil komme palestinerne i møte på dette, uavhengig av hvilke innrømmelser som gjøres fra palestinsk side, og de diplomatiske prosessene har så langt ikke båret særlige frukter for palestinernes sak. Konklusjonen fra min side blir derfor at nå må det legges et betydelig press på Israel fra hele det internasjonale samfunnet, USA inkludert. Alt annet enn boikott har vært prøvd, nå er derfor tiden kommet til en kraftfull boikott av Israel, samtidig som de må stilles til ansvar for sine krigsforbrytelser.

Bombing i Raffah

Forrige søndag var jeg på besøk hos en kvinne i Raffah som hadde født et barn hjemme under bombeangrepene. Hun har tre barn fra før og fikk veer mens hennes mann var på jobb ved et sykehus i Khan Younis ca ti minutter unna. klokka 20 om kvelden kom telefonen fra den israelske hæren om at hun måtte evakuere huset da de skulle bombe i området. Alle barna sov og mannen hennes var på jobb. Etter en liten telefonrunde viste det seg at mange hadde fått tilsvarende oppringing. Så hvor skulle hun dra hvor det var tryggere? Det er ingen steder å rømme til i Raffah, så det ble til at vi oppholdt oss der vi var. Klokka 23 om kvelden begynte de å bombe. Vi hørte 5-6 bombenedslag, og det var som et jordskjelv i området. Hele huset vibrerte. Kvinnen ved min side var avbalansert, men syntes det var greit å ha en annen voksen person sammen med seg. Og som hun sa: Skulle hun ha vekket opp barna og dratt de ut i nattemørket til et ukjent sted. Bombing av nabolaget ville de ikke unnslippe uansett, sa det var bare å håpe at de ikke bombet mitt i det tettest befokede området i byen. Denne terroren lever de med daglig. Det beste hun kunne gjøre var å skåne barna sine for den verste redselen.

Transnasjonale liv

Forleden dag ble jeg oppringt av en tidligere palestinsk kollega som nå jobber og bor i Irland. Da han hørte at jeg var i Gaza, fikk han kjempelyst til selv å prøve å komme seg inn over grensen for å hilse på familien. Siden sist vi møttes hadde han giftet seg og fått to barn. Hans aldrende mor hadde ikke møtt hverken hans tyske kone eller barn. Nå ville de prøve å enten selv å komme seg inn i Gaza eller å møtes i El Arish som er grensebyen på egyptisk side. Dette viste seg imidlertid å være i overkant optimistisk. De fikk hverken tillatelse til det ene eller andre og det endte med at de returnerte Irland uten å møte familien.

Jeg har også snakket med den høyt kvalifiserte palestinske revisoren som nå planlegger å emigrere til Canada sammen med sin egen kjernefamilie og foreldre. Det er ikke arbeidsledighet eller økonomisk nød som oppmuntrer de til dette, det er heller manglende muligheter til å opprettholde kontakt med familie og venner i utlandet. Han har to søstre i Canada og en bror i Tyskland, og han har ikke sett de på tolv år grunnet reiserestriksjoner. Hans foreldre, som begge er i begynnelsen av 60-årene og jobber som leger i Gaza, ønsker muligheten til å ha kontakt med alle sine barn og barnebarn. Dette blir ekstra viktig når de etterhvert skal avslutte sine yrkeskarrierer. Men slik som situasjonen nå er blir de tvunget til å emigrere dersom dette skal la seg gjøre. Dette er ikke en ønsket framtid for de, de ønsker friheten til å bo og leve mesteparten av livet sitt her, men samtidig frihet til å reise og se sine etterkommere når det er aktuelt. Altså er ikke palestinerne så forskjellige fra folk flest.

Gaza by night

Jeg har nå vært i Gaza siden 19. januar og selv om det på mange måter er godt å være tilbake, er det kun tragisk å se hva som har skjedd de siste åra, og spesielt i ukene etter 27. desember 2008. Jeg kom inn i Gaza over grensen fra Egypt. Det gikk relativt uproblematisk for seg, den norske ambassaden i Kairo hadde på forhånd tatt kontakt med grensemyndighetene for å facilitere grensepasseringen.

Ødeleggelsene i Raffah var det første som møtte meg. Sjåføren tok en liten runde i Raffah sentrum slik at jeg kunne ta ødeleggelsene i nærmere øyensyn. Blant annet fikk jeg se at rådhuset, som var oppbygd med penger fra Norge, var blitt ødelagt. Turen inn til Shifa sykehus gikk greit og jeg ble ønsket velkommen av både ledelse de andre norske som var tistede. Den endagers gamle våpenhvilen var fortsatt ikke helt til å tro på, folk var avventende og forberedt på nye angrep. Sikkerhetssituasjonen ble vurdert som såpass utrygg at jeg ble innkvartert på sykehuset, og jeg fikk tildelt et rom på fødeavdelingen. Dette passet meg utmerket til tross for at barnefødsler er et tilbakelagt stadium.

Jeg har fått mulighet til å snakke med mange kvinner som enten har født levende barn, eller kvinner som har hatt senaborter/dødfødsler. Mange historier har brent seg fast i minnet, men alle har en fellesnevner av bunnløs fortvilelse. Det er kvinnen som fødte sitt syvende barn etter å ha mistet hjemmet sitt etter et bombeangrep i Beit Lahia. Familien hadde mistet alt og hun hadde ikke engang klær og tepper til den nyfødte. De andre barna oppholdt seg i et skolebygg og hun var syk av bekymring for de.

Men det er også kvinnene som hadde dødfødsler i 7. og 8. svangerskapsmåned. Jeg vil også nevne kvinnen som ble gravid ved assistert befrukting etter syv års ekteskap. Hun aborterte i 5. svangerskapsmåned. Selv sier de at det var redselen som forårsaket dødfødslene. Gjennom disse kvinnene fikk jeg også høre om de andre kvinnene som fødte under bomberegnet uten å komme seg til sykehus eller jordmor. Hvordan kan man med overlegg utsette sivilbefolkning for slike påkjenninger?