Refugees in the Norwegian welfare state

The aim of this thesis is to shed light on some challenges facing the Norwegian welfare state associated with accommodating for refugees with poor health. It might also provide knowledge to policy makers on local and national level when deciding on refugee and welfare services.
Many refugees with health problems end up as long-term social assistance recipients, and it seems that they get less usage of support through the National Insurance Scheme. This study investigates how the Norwegian universal welfare state accommodates for refugees when health problems hinder their participation in the introduction programme, and thus make them dependent on social welfare support. The study also examines the types of measures offered to refugees above 55 years old, who are excluded from the right to participate in the introduction programme. Finally the study investigates whether the increased share with refugee status versus humanitarian grounds has had any effect on the access to rights within the National Insurance Scheme.
The study is based on a literature review. In addition it is reviewing selected cases processed in the National Insurance Court, and looks into the factors affecting the decisions on health related benefits. Furthermore, it assesses the findings from these endeavours against the tenets of the Discrimination Act and discusses possible effects on marginalization and social citizenship for those affected.
The main observation is that case processing resources are wasted due to weaknesses in the case preparations. It also reveals examples of insufficient use of interpreters in the health services. These factors substantiates that social assistance will be the main source of income for long periods before the majority are recognized with rights within the frames of the National Insurance Scheme. The thesis concludes with four suggestions for policy and service improvements. 

http://www.hioa.no/Mediabiblioteket/Kristin-OEren-Refugees-in-the-Norwegian-welfare-state-Marginalized-when-unfit-for-labour-market-participation

Ny bok om solidaritet

De palestinske stemmene av i dag er levende tilstede i Med håpet som våpen. Sammen med beretningene fra norske solidaritetsarbeidere, er boken et omfattende dokument på et folk som er blitt ofret på det internasjonale politiske alteret, men som i sin fortvilte tilværelse både ønsker og kjemper for å leve sine liv i verdighet, som vanlige mennesker.
I høst kan norske solidaritetsarbeidere markere 40 års virksomhet overfor palestinerne i Midt-Østen. Denne boken på nesten 300 sider viser i intervjuer, essays, dikt, sanger, historisk tilbakeblikk, en rekke fotografier, plakater og kunstverk, de intense fortellingene fra et folk som har håpet som sitt sentrale våpen.
Boken startet med en markering av at helsearbeidere i Tromsø lagde en utstilling om sitt 30-årige engasjement overfor palestinere med en utstilling i tekst og bilder. Vi har tatt prosjektet videre og laget en omfattende dokumentasjon på palestinernes liv i nåtid og med en rekke beretninger fra tidligere tider, samt en historisk gjennomgang.
Men denne boken inneholder mer enn det vi har lest til nå. Her får vi også høre fra palestinerne selv, vi blir kjent med dem i deres eget miljø – som flyktninger, som arbeidere, som kunstnere. Vi presenterer historier du ikke vil finne andre steder og vi presenterer et unikt bildestoff som gjør boken til et unikt prosjekt.
Forfatterne som er med er følgende: Tale Næss, Lene E. Westerås, Jens Harald Eilertsen, Peder Martin Lysestøl, Faiha Abdulhadi, Tayseer Barakat, Elisabet Sausjord, Mads Gilbert, Hans Husum, Sissel Henriksen, Kristin Øren, Ingebjørg Lundevall, Anna Mørseth, Borghild Kirkebak, Kirsti Henriksen, Silje Ryvold, Hege Bae Nyholt, Arne Apold, Steffen Rostock Svendsen, Ragnar Olsen, Nina Tvedten, Sissel Skipperud og Ingebjørg Kvarekvål.
http://www.palestinakomiteen.no/bfilm-mainmenu-190/71-b/1476-palkom-40-ar-jubileumsbok-med-hapet-som-vapen

Deltakelse på seminar under Almedalsveckan

http://www.vardforbundet.se/templates/VFArticlePage4.aspx?id=26155

Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Transnasjonale liv, 2

Et stadig økende antall mennesker flytter over landegrenser, både midlertidig og varig. Økt internasjonal handel, internasjonalisering av utdanningssystemet samt turisme over landegrensene, gir flere mennesker muligheter og behov for opphold i utlandet. Dette medfører at vi kan erverve oss relasjoner og nettverk i andre land enn der vi er født og oppvokst. Transnasjonale ekteskap er en annen økende trend. Ifølge SSB er hvert fjerde ekteskap som inngås i Norge der en av partene er bosatt i Norge, transnasjonalt, og dette antallet er økende. Andre årsaker til migrasjon er fattigdom og/eller og konflikter som igjen sender millioner av mennesker på flukt eller på leting etter et bedre liv for seg selv og sin familie.

Forleden dag oppstod en uformell samtale rundt pausebordet på jobben om temaene identitet og tilknytning. Gruppen bestod av fire kvinner (del av majoritetsgruppe på arbeidsplassen i mange sammenhenger), en ”usynlig” innvandrer med flyktningbakgrunn, en ”synlig” innvandrer fra Midt-Østen med flyktningbakgrunn, en mørk innvandrer gift med en etnisk nordmann og meg selv som er etnisk norsk, men ingen blond skandinav, gift med en mann fra Midt-Østen og med mer enn 12 års botid i dette området. Vi har alle en fysisk og sosial tilknytning til et annet sted. For 3 av oss er dette et sted vi er født og oppvokst, for meg selv et sted hvor jeg har hatt store deler av mitt voksenliv.

Kvinnene med innvandrerbakgrunn blir ofte spurt om hvor de egentlig kommer fra, det kan se ut som om mennesker har et behov for å kategorisere sine bekjente ut ifra opphavssted. Dette spørsmålet oppleves i økende grad som irrelevant jo lengre tid man har bodd og levd i Norge. Dette ut ifra at man har en stadig tettere tilknytning til sitt nåværende bosted, og man føler seg minst like hjemme her. Ved besøk i opprinnelseslandet opplever man stadig situasjoner der man blir konfrontert med sin annerledeshet, og man vil savne ting fra Norge på samme måte som man kan savne ting fra opprinnelseslandet når man er i Norge. Er man vitne til kritikk av skandinaviske kvinner i utlandet, føler man seg krenket selv og prøver å korrigere andres oppfatninger.

Avhengig av hvordan man blir akseptert og inkludert i Norge vil ulike tilknytninger kunne oppleves som et tap og man er verken eller, eller en styrke og man er både og. I gruppen rundt pausebordet oppfatter vi oss som del av den siste kategorien og vi mener at dette har medført at vi har utviklet en større grad av toleranse og vi opplever oss som ”bedre mennesker” enn før. I motsatt fall er det en fare for at man vil oppleve seg som marginalisert og ”out of place” begge steder, noe som for innvandreres del kan utvikle en følelse av at Norge eller ”vesten” er ens fiende og således bidra til utvikling av parallelle og atskilte samfunn.

Selv fikk jeg ofte kommentert at det var vel godt ”å komme hjem” etter at familien flyttet til Norge etter mine 12 år i Midt-Østen. Betyr det at jeg ikke var hjemme da jeg bodde i Midt-Østen, der barna våre ble født og vokste opp? Selv følte jeg meg ikke helt hjemme umiddelbart etter tilbakekomsten, jeg var nok i en slags liminalfase ettersom jeg var atskilt fra min nære fortid og trengte tid til å reintegrere meg i rollen som norsk kvinne. Nå har det jo vist seg at jeg ikke ble den samme som jeg var før, og denne erfaringen har tilført en ny dimensjon til min identitet. Tilknytningen til Midt-Østen er fortsatt sterk, og jeg mener at måten jeg ble inkludert i lokalsamfunnet der har hatt stor betydning for dette.

Vår konklusjon var at våre erfaringer har endret egne forutsetninger for utvikling av fellesskap, solidaritet og lojalitet, både innenfor og på tvers av nasjonale og sosiale grenser.

Øyvind Fuglerud har redigert en bok med tittelen ”Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”. Allerede i tittelen blir transnasjonalitet avgrenset til noe som gjelder ”de andre”, dvs. innvandrerne. Som det ble nevnt i minst en anmeldelse, kunne det i intervjumaterialet med fordel vært inkludert noen etniske nordmenn som også lever transnasjonale liv, det kunne i beste fall bidra til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere.

Dette føyer seg imidlertid godt inn i den rådende diskursen om det flerkulturelle Norge. Den dreier seg hovedsakelig om innvandreres tilpasning, eller mangel på sådan, til norsk kultur. Det er ikke så åpenbart at også ”den norske kulturen” er endret som følge av at mange nordmenn lever transnasjonale liv på grunn av jobb og/eller familierelasjoner. Dersom vi får øynene opp for dette, vil det kunne gi nyttige innspill i debatten om kompleksiteten i det nye Norge.

Sightseeing i Gaza

Etter to uker i Gaza bestemte Arve og undertegnede seg for å leie bil for å se på forholdene etter ødeleggelsene i nord. Kjørte gjennom Sheikh Radwan og opp til Beit Lahia, Jabalia for deretter å returnere via innfartsveien fra Erez til Gaza. En hel del ødeleggelser i Sheikh Radwan, både bolighus, forsamlingshus og drivhus. Til og med en gravplass var rammet. Noen hadde satt opp skur av ”overlevende” murstein og bølgeblikk/tepper for å skaffe ly mot kveldskulden i januar.

Det var en del andre delegasjoner med menn i dress og finere biler som også var rundt og kikket. Snakket med noen mennesker som uttrykte at de ikke likte å være utstillingsfigurer i sin elendighet, flere hadde ikke hatt muligheten til verken dusj eller skifte av klær på flere uker.
Et høyhus var totalt ødelagt og man kunne se personlige eiendeler klemt inn blant sprengte betonggulv og sammenrast murstein. Det ble fortalt om flere drepte ved dette angrepet.

I Beit Lahia var imidlertid ødeleggelsene mer omfattende, i Abed Rabbo området stod jeg på en plass og såg kun sammenraste bygninger så langt øyet kunne se. Helt uvirkelig følelse, som et jordskjelv og en tornado samtidig. Men dette var ingen naturkatastrofe. Her hadde mennesker brukt sin teknologi til å drepe og ødelegge. Noen steder ble det jobbet med å jevne områder for å forberede oppsetting av telt for midlertidig husrom. Andre steder var det kommet opp noen telt, men langt fra nok til å dekke behovet. Og oppriktig talt så dekker vel ikke disse teltene folks behov heller. Mine tanker gikk umiddelbart til bilder jeg tidligere hadde sett fra fordrivelsen i 1948, mer enn 60 år siden og tilbake til utgangspunktet, men med enda mindre håp for en snarlig løsning. Jeg kom i prat med en kvinne som satt ved siden av sitt sammenraste hus sammen med resten av familien. Hun hadde opplevd de mange krigene og angrepene, men sa at avslutningen på 2008 og de første 18 dagene i 2009 var det verste hun hadde gjennomlevd.

Vi dro så videre til Zaitoon og til området hvor 29 familiemedlemmer fra familien al Samoni ble drept. Et telt var satt opp med bilde av de drepte. Det var nesten ikke til å holde ut. Ved siden av låg en kyllingfarm som også var blitt fullstendig utradert. Stanken fra de drepte kyllingene som låg fastklemt mellom ruinene, rev i nesen. En enslig kylling spaserte rundt omkring. Opplevelsen er umulig å formidle, det er ikke lagd ord ennå for å beskrive det som har skjedd.

Musikerdrøm i ruiner?

Det er ikke bare bolighus, politistasjoner, skoler, fabrikker og fjøs som er bombet i ruiner. Den eneste musikkskolen i Gaza, som lå i kulturhuset til PRCS - vegg i vegg med Al Quds sykehus, ble også bombet flere ganger og fullstendig ødelagt. De hadde vært i virksomhet i kun 3 måneder da alt ble ødelagt. Skolen hadde 31 talentfulle elever, og musikklæreren Ibrahim Najjar kunne fortelle at de hadde holdt en vellykket konsert den 23. desember. Det hadde vært lagt ned utrolig mye arbeid i etableringen av denne skolen, men til tross for tristheten viste han et stort pågangsmot med tanke på å bygge opp skolen igjen. Hans drivkraft var elevenes musikkglede og deres iver etter å bli gode utøvere.

I første etg. var det tidligere et flott teater. Sist jeg var der var sammen med dr. Fathi da han stolt viste meg rundt. Det var ikke fritt for at jeg ble litt emosjonell ved tanken. Så mye har forandret seg siden.Nå hadde de imidlertid begynt å pusse opp lokaler i samme bygg som ambulansetjenesten holder til for at musikkskolen igjen skulle bli i stand til å tilby opplæring til sine elever. Men alle instrumentene, inklusiv et flott piano, var ødelagt. Med besluttsomhet og pågangsmot vil de helt sikkert lykkes med å få skolen på bena igjen.