Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Gaza Strip initial health needs assessment - WHO report (16 February 2009)

Transnasjonale liv, 2

Et stadig økende antall mennesker flytter over landegrenser, både midlertidig og varig. Økt internasjonal handel, internasjonalisering av utdanningssystemet samt turisme over landegrensene, gir flere mennesker muligheter og behov for opphold i utlandet. Dette medfører at vi kan erverve oss relasjoner og nettverk i andre land enn der vi er født og oppvokst. Transnasjonale ekteskap er en annen økende trend. Ifølge SSB er hvert fjerde ekteskap som inngås i Norge der en av partene er bosatt i Norge, transnasjonalt, og dette antallet er økende. Andre årsaker til migrasjon er fattigdom og/eller og konflikter som igjen sender millioner av mennesker på flukt eller på leting etter et bedre liv for seg selv og sin familie.

Forleden dag oppstod en uformell samtale rundt pausebordet på jobben om temaene identitet og tilknytning. Gruppen bestod av fire kvinner (del av majoritetsgruppe på arbeidsplassen i mange sammenhenger), en ”usynlig” innvandrer med flyktningbakgrunn, en ”synlig” innvandrer fra Midt-Østen med flyktningbakgrunn, en mørk innvandrer gift med en etnisk nordmann og meg selv som er etnisk norsk, men ingen blond skandinav, gift med en mann fra Midt-Østen og med mer enn 12 års botid i dette området. Vi har alle en fysisk og sosial tilknytning til et annet sted. For 3 av oss er dette et sted vi er født og oppvokst, for meg selv et sted hvor jeg har hatt store deler av mitt voksenliv.

Kvinnene med innvandrerbakgrunn blir ofte spurt om hvor de egentlig kommer fra, det kan se ut som om mennesker har et behov for å kategorisere sine bekjente ut ifra opphavssted. Dette spørsmålet oppleves i økende grad som irrelevant jo lengre tid man har bodd og levd i Norge. Dette ut ifra at man har en stadig tettere tilknytning til sitt nåværende bosted, og man føler seg minst like hjemme her. Ved besøk i opprinnelseslandet opplever man stadig situasjoner der man blir konfrontert med sin annerledeshet, og man vil savne ting fra Norge på samme måte som man kan savne ting fra opprinnelseslandet når man er i Norge. Er man vitne til kritikk av skandinaviske kvinner i utlandet, føler man seg krenket selv og prøver å korrigere andres oppfatninger.

Avhengig av hvordan man blir akseptert og inkludert i Norge vil ulike tilknytninger kunne oppleves som et tap og man er verken eller, eller en styrke og man er både og. I gruppen rundt pausebordet oppfatter vi oss som del av den siste kategorien og vi mener at dette har medført at vi har utviklet en større grad av toleranse og vi opplever oss som ”bedre mennesker” enn før. I motsatt fall er det en fare for at man vil oppleve seg som marginalisert og ”out of place” begge steder, noe som for innvandreres del kan utvikle en følelse av at Norge eller ”vesten” er ens fiende og således bidra til utvikling av parallelle og atskilte samfunn.

Selv fikk jeg ofte kommentert at det var vel godt ”å komme hjem” etter at familien flyttet til Norge etter mine 12 år i Midt-Østen. Betyr det at jeg ikke var hjemme da jeg bodde i Midt-Østen, der barna våre ble født og vokste opp? Selv følte jeg meg ikke helt hjemme umiddelbart etter tilbakekomsten, jeg var nok i en slags liminalfase ettersom jeg var atskilt fra min nære fortid og trengte tid til å reintegrere meg i rollen som norsk kvinne. Nå har det jo vist seg at jeg ikke ble den samme som jeg var før, og denne erfaringen har tilført en ny dimensjon til min identitet. Tilknytningen til Midt-Østen er fortsatt sterk, og jeg mener at måten jeg ble inkludert i lokalsamfunnet der har hatt stor betydning for dette.

Vår konklusjon var at våre erfaringer har endret egne forutsetninger for utvikling av fellesskap, solidaritet og lojalitet, både innenfor og på tvers av nasjonale og sosiale grenser.

Øyvind Fuglerud har redigert en bok med tittelen ”Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”. Allerede i tittelen blir transnasjonalitet avgrenset til noe som gjelder ”de andre”, dvs. innvandrerne. Som det ble nevnt i minst en anmeldelse, kunne det i intervjumaterialet med fordel vært inkludert noen etniske nordmenn som også lever transnasjonale liv, det kunne i beste fall bidra til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere.

Dette føyer seg imidlertid godt inn i den rådende diskursen om det flerkulturelle Norge. Den dreier seg hovedsakelig om innvandreres tilpasning, eller mangel på sådan, til norsk kultur. Det er ikke så åpenbart at også ”den norske kulturen” er endret som følge av at mange nordmenn lever transnasjonale liv på grunn av jobb og/eller familierelasjoner. Dersom vi får øynene opp for dette, vil det kunne gi nyttige innspill i debatten om kompleksiteten i det nye Norge.