Sightseeing i Gaza

Etter to uker i Gaza bestemte Arve og undertegnede seg for å leie bil for å se på forholdene etter ødeleggelsene i nord. Kjørte gjennom Sheikh Radwan og opp til Beit Lahia, Jabalia for deretter å returnere via innfartsveien fra Erez til Gaza. En hel del ødeleggelser i Sheikh Radwan, både bolighus, forsamlingshus og drivhus. Til og med en gravplass var rammet. Noen hadde satt opp skur av ”overlevende” murstein og bølgeblikk/tepper for å skaffe ly mot kveldskulden i januar.

Det var en del andre delegasjoner med menn i dress og finere biler som også var rundt og kikket. Snakket med noen mennesker som uttrykte at de ikke likte å være utstillingsfigurer i sin elendighet, flere hadde ikke hatt muligheten til verken dusj eller skifte av klær på flere uker.
Et høyhus var totalt ødelagt og man kunne se personlige eiendeler klemt inn blant sprengte betonggulv og sammenrast murstein. Det ble fortalt om flere drepte ved dette angrepet.

I Beit Lahia var imidlertid ødeleggelsene mer omfattende, i Abed Rabbo området stod jeg på en plass og såg kun sammenraste bygninger så langt øyet kunne se. Helt uvirkelig følelse, som et jordskjelv og en tornado samtidig. Men dette var ingen naturkatastrofe. Her hadde mennesker brukt sin teknologi til å drepe og ødelegge. Noen steder ble det jobbet med å jevne områder for å forberede oppsetting av telt for midlertidig husrom. Andre steder var det kommet opp noen telt, men langt fra nok til å dekke behovet. Og oppriktig talt så dekker vel ikke disse teltene folks behov heller. Mine tanker gikk umiddelbart til bilder jeg tidligere hadde sett fra fordrivelsen i 1948, mer enn 60 år siden og tilbake til utgangspunktet, men med enda mindre håp for en snarlig løsning. Jeg kom i prat med en kvinne som satt ved siden av sitt sammenraste hus sammen med resten av familien. Hun hadde opplevd de mange krigene og angrepene, men sa at avslutningen på 2008 og de første 18 dagene i 2009 var det verste hun hadde gjennomlevd.

Vi dro så videre til Zaitoon og til området hvor 29 familiemedlemmer fra familien al Samoni ble drept. Et telt var satt opp med bilde av de drepte. Det var nesten ikke til å holde ut. Ved siden av låg en kyllingfarm som også var blitt fullstendig utradert. Stanken fra de drepte kyllingene som låg fastklemt mellom ruinene, rev i nesen. En enslig kylling spaserte rundt omkring. Opplevelsen er umulig å formidle, det er ikke lagd ord ennå for å beskrive det som har skjedd.

Musikerdrøm i ruiner?

Det er ikke bare bolighus, politistasjoner, skoler, fabrikker og fjøs som er bombet i ruiner. Den eneste musikkskolen i Gaza, som lå i kulturhuset til PRCS - vegg i vegg med Al Quds sykehus, ble også bombet flere ganger og fullstendig ødelagt. De hadde vært i virksomhet i kun 3 måneder da alt ble ødelagt. Skolen hadde 31 talentfulle elever, og musikklæreren Ibrahim Najjar kunne fortelle at de hadde holdt en vellykket konsert den 23. desember. Det hadde vært lagt ned utrolig mye arbeid i etableringen av denne skolen, men til tross for tristheten viste han et stort pågangsmot med tanke på å bygge opp skolen igjen. Hans drivkraft var elevenes musikkglede og deres iver etter å bli gode utøvere.

I første etg. var det tidligere et flott teater. Sist jeg var der var sammen med dr. Fathi da han stolt viste meg rundt. Det var ikke fritt for at jeg ble litt emosjonell ved tanken. Så mye har forandret seg siden.Nå hadde de imidlertid begynt å pusse opp lokaler i samme bygg som ambulansetjenesten holder til for at musikkskolen igjen skulle bli i stand til å tilby opplæring til sine elever. Men alle instrumentene, inklusiv et flott piano, var ødelagt. Med besluttsomhet og pågangsmot vil de helt sikkert lykkes med å få skolen på bena igjen.