Bombing i Raffah

Forrige søndag var jeg på besøk hos en kvinne i Raffah som hadde født et barn hjemme under bombeangrepene. Hun har tre barn fra før og fikk veer mens hennes mann var på jobb ved et sykehus i Khan Younis ca ti minutter unna. klokka 20 om kvelden kom telefonen fra den israelske hæren om at hun måtte evakuere huset da de skulle bombe i området. Alle barna sov og mannen hennes var på jobb. Etter en liten telefonrunde viste det seg at mange hadde fått tilsvarende oppringing. Så hvor skulle hun dra hvor det var tryggere? Det er ingen steder å rømme til i Raffah, så det ble til at vi oppholdt oss der vi var. Klokka 23 om kvelden begynte de å bombe. Vi hørte 5-6 bombenedslag, og det var som et jordskjelv i området. Hele huset vibrerte. Kvinnen ved min side var avbalansert, men syntes det var greit å ha en annen voksen person sammen med seg. Og som hun sa: Skulle hun ha vekket opp barna og dratt de ut i nattemørket til et ukjent sted. Bombing av nabolaget ville de ikke unnslippe uansett, sa det var bare å håpe at de ikke bombet mitt i det tettest befokede området i byen. Denne terroren lever de med daglig. Det beste hun kunne gjøre var å skåne barna sine for den verste redselen.

Transnasjonale liv

Forleden dag ble jeg oppringt av en tidligere palestinsk kollega som nå jobber og bor i Irland. Da han hørte at jeg var i Gaza, fikk han kjempelyst til selv å prøve å komme seg inn over grensen for å hilse på familien. Siden sist vi møttes hadde han giftet seg og fått to barn. Hans aldrende mor hadde ikke møtt hverken hans tyske kone eller barn. Nå ville de prøve å enten selv å komme seg inn i Gaza eller å møtes i El Arish som er grensebyen på egyptisk side. Dette viste seg imidlertid å være i overkant optimistisk. De fikk hverken tillatelse til det ene eller andre og det endte med at de returnerte Irland uten å møte familien.

Jeg har også snakket med den høyt kvalifiserte palestinske revisoren som nå planlegger å emigrere til Canada sammen med sin egen kjernefamilie og foreldre. Det er ikke arbeidsledighet eller økonomisk nød som oppmuntrer de til dette, det er heller manglende muligheter til å opprettholde kontakt med familie og venner i utlandet. Han har to søstre i Canada og en bror i Tyskland, og han har ikke sett de på tolv år grunnet reiserestriksjoner. Hans foreldre, som begge er i begynnelsen av 60-årene og jobber som leger i Gaza, ønsker muligheten til å ha kontakt med alle sine barn og barnebarn. Dette blir ekstra viktig når de etterhvert skal avslutte sine yrkeskarrierer. Men slik som situasjonen nå er blir de tvunget til å emigrere dersom dette skal la seg gjøre. Dette er ikke en ønsket framtid for de, de ønsker friheten til å bo og leve mesteparten av livet sitt her, men samtidig frihet til å reise og se sine etterkommere når det er aktuelt. Altså er ikke palestinerne så forskjellige fra folk flest.

Gaza by night

Jeg har nå vært i Gaza siden 19. januar og selv om det på mange måter er godt å være tilbake, er det kun tragisk å se hva som har skjedd de siste åra, og spesielt i ukene etter 27. desember 2008. Jeg kom inn i Gaza over grensen fra Egypt. Det gikk relativt uproblematisk for seg, den norske ambassaden i Kairo hadde på forhånd tatt kontakt med grensemyndighetene for å facilitere grensepasseringen.

Ødeleggelsene i Raffah var det første som møtte meg. Sjåføren tok en liten runde i Raffah sentrum slik at jeg kunne ta ødeleggelsene i nærmere øyensyn. Blant annet fikk jeg se at rådhuset, som var oppbygd med penger fra Norge, var blitt ødelagt. Turen inn til Shifa sykehus gikk greit og jeg ble ønsket velkommen av både ledelse de andre norske som var tistede. Den endagers gamle våpenhvilen var fortsatt ikke helt til å tro på, folk var avventende og forberedt på nye angrep. Sikkerhetssituasjonen ble vurdert som såpass utrygg at jeg ble innkvartert på sykehuset, og jeg fikk tildelt et rom på fødeavdelingen. Dette passet meg utmerket til tross for at barnefødsler er et tilbakelagt stadium.

Jeg har fått mulighet til å snakke med mange kvinner som enten har født levende barn, eller kvinner som har hatt senaborter/dødfødsler. Mange historier har brent seg fast i minnet, men alle har en fellesnevner av bunnløs fortvilelse. Det er kvinnen som fødte sitt syvende barn etter å ha mistet hjemmet sitt etter et bombeangrep i Beit Lahia. Familien hadde mistet alt og hun hadde ikke engang klær og tepper til den nyfødte. De andre barna oppholdt seg i et skolebygg og hun var syk av bekymring for de.

Men det er også kvinnene som hadde dødfødsler i 7. og 8. svangerskapsmåned. Jeg vil også nevne kvinnen som ble gravid ved assistert befrukting etter syv års ekteskap. Hun aborterte i 5. svangerskapsmåned. Selv sier de at det var redselen som forårsaket dødfødslene. Gjennom disse kvinnene fikk jeg også høre om de andre kvinnene som fødte under bomberegnet uten å komme seg til sykehus eller jordmor. Hvordan kan man med overlegg utsette sivilbefolkning for slike påkjenninger?