Transnasjonale liv

Forleden dag ble jeg oppringt av en tidligere palestinsk kollega som nå jobber og bor i Irland. Da han hørte at jeg var i Gaza, fikk han kjempelyst til selv å prøve å komme seg inn over grensen for å hilse på familien. Siden sist vi møttes hadde han giftet seg og fått to barn. Hans aldrende mor hadde ikke møtt hverken hans tyske kone eller barn. Nå ville de prøve å enten selv å komme seg inn i Gaza eller å møtes i El Arish som er grensebyen på egyptisk side. Dette viste seg imidlertid å være i overkant optimistisk. De fikk hverken tillatelse til det ene eller andre og det endte med at de returnerte Irland uten å møte familien.

Jeg har også snakket med den høyt kvalifiserte palestinske revisoren som nå planlegger å emigrere til Canada sammen med sin egen kjernefamilie og foreldre. Det er ikke arbeidsledighet eller økonomisk nød som oppmuntrer de til dette, det er heller manglende muligheter til å opprettholde kontakt med familie og venner i utlandet. Han har to søstre i Canada og en bror i Tyskland, og han har ikke sett de på tolv år grunnet reiserestriksjoner. Hans foreldre, som begge er i begynnelsen av 60-årene og jobber som leger i Gaza, ønsker muligheten til å ha kontakt med alle sine barn og barnebarn. Dette blir ekstra viktig når de etterhvert skal avslutte sine yrkeskarrierer. Men slik som situasjonen nå er blir de tvunget til å emigrere dersom dette skal la seg gjøre. Dette er ikke en ønsket framtid for de, de ønsker friheten til å bo og leve mesteparten av livet sitt her, men samtidig frihet til å reise og se sine etterkommere når det er aktuelt. Altså er ikke palestinerne så forskjellige fra folk flest.