Jeg har nå vært i Gaza siden 19. januar og selv om det på mange måter er godt å være tilbake, er det kun tragisk å se hva som har skjedd de siste åra, og spesielt i ukene etter 27. desember 2008. Jeg kom inn i Gaza over grensen fra Egypt. Det gikk relativt uproblematisk for seg, den norske ambassaden i Kairo hadde på forhånd tatt kontakt med grensemyndighetene for å facilitere grensepasseringen.
Ødeleggelsene i Raffah var det første som møtte meg. Sjåføren tok en liten runde i Raffah sentrum slik at jeg kunne ta ødeleggelsene i nærmere øyensyn. Blant annet fikk jeg se at rådhuset, som var oppbygd med penger fra Norge, var blitt ødelagt. Turen inn til Shifa sykehus gikk greit og jeg ble ønsket velkommen av både ledelse de andre norske som var tistede. Den endagers gamle våpenhvilen var fortsatt ikke helt til å tro på, folk var avventende og forberedt på nye angrep. Sikkerhetssituasjonen ble vurdert som såpass utrygg at jeg ble innkvartert på sykehuset, og jeg fikk tildelt et rom på fødeavdelingen. Dette passet meg utmerket til tross for at barnefødsler er et tilbakelagt stadium.
Jeg har fått mulighet til å snakke med mange kvinner som enten har født levende barn, eller kvinner som har hatt senaborter/dødfødsler. Mange historier har brent seg fast i minnet, men alle har en fellesnevner av bunnløs fortvilelse. Det er kvinnen som fødte sitt syvende barn etter å ha mistet hjemmet sitt etter et bombeangrep i Beit Lahia. Familien hadde mistet alt og hun hadde ikke engang klær og tepper til den nyfødte. De andre barna oppholdt seg i et skolebygg og hun var syk av bekymring for de.
Men det er også kvinnene som hadde dødfødsler i 7. og 8. svangerskapsmåned. Jeg vil også nevne kvinnen som ble gravid ved assistert befrukting etter syv års ekteskap. Hun aborterte i 5. svangerskapsmåned. Selv sier de at det var redselen som forårsaket dødfødslene. Gjennom disse kvinnene fikk jeg også høre om de andre kvinnene som fødte under bomberegnet uten å komme seg til sykehus eller jordmor. Hvordan kan man med overlegg utsette sivilbefolkning for slike påkjenninger?
Ødeleggelsene i Raffah var det første som møtte meg. Sjåføren tok en liten runde i Raffah sentrum slik at jeg kunne ta ødeleggelsene i nærmere øyensyn. Blant annet fikk jeg se at rådhuset, som var oppbygd med penger fra Norge, var blitt ødelagt. Turen inn til Shifa sykehus gikk greit og jeg ble ønsket velkommen av både ledelse de andre norske som var tistede. Den endagers gamle våpenhvilen var fortsatt ikke helt til å tro på, folk var avventende og forberedt på nye angrep. Sikkerhetssituasjonen ble vurdert som såpass utrygg at jeg ble innkvartert på sykehuset, og jeg fikk tildelt et rom på fødeavdelingen. Dette passet meg utmerket til tross for at barnefødsler er et tilbakelagt stadium.
Jeg har fått mulighet til å snakke med mange kvinner som enten har født levende barn, eller kvinner som har hatt senaborter/dødfødsler. Mange historier har brent seg fast i minnet, men alle har en fellesnevner av bunnløs fortvilelse. Det er kvinnen som fødte sitt syvende barn etter å ha mistet hjemmet sitt etter et bombeangrep i Beit Lahia. Familien hadde mistet alt og hun hadde ikke engang klær og tepper til den nyfødte. De andre barna oppholdt seg i et skolebygg og hun var syk av bekymring for de.
Men det er også kvinnene som hadde dødfødsler i 7. og 8. svangerskapsmåned. Jeg vil også nevne kvinnen som ble gravid ved assistert befrukting etter syv års ekteskap. Hun aborterte i 5. svangerskapsmåned. Selv sier de at det var redselen som forårsaket dødfødslene. Gjennom disse kvinnene fikk jeg også høre om de andre kvinnene som fødte under bomberegnet uten å komme seg til sykehus eller jordmor. Hvordan kan man med overlegg utsette sivilbefolkning for slike påkjenninger?
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar